Historie: En flørt i Italia

Jeg dro til Italia rett etter at et forhold på to år tok slutt. Det føltes merkelig tomt – jeg hadde ingen plan, ingen bucket list for året i Bergamo, den lille byen utenfor Milano. Jeg visste bare at jeg trengte luftforandring.

Men livet har en tendens til å fylle tomrom på uventede måter. Plutselig danset jeg på et torg i Milano en sommerkveld, med mennesker jeg knapt kjente, men som lo som gamle venner. Jeg begynte å meditere nesten hver fredag sammen med en fransk dame, spiste aperitivo i skumringen og drakk rødvin til middag, slik italienerne gjør. Hver uke gikk vi til ostehandleren nede i gaten for å smake på nye delikatesser – og hver gang føltes det som et lite eventyr.

Og, ja – det var en italiensk flørt. Han var musiker, selvfølgelig. Han viste meg byen fra vespaen sin – på brostein, i trange smug, med tuting og latter og håret flagrende i vinden. Livsfarlig? Ja. Fortryllende? Absolutt. Får datteren min gjøre det samme en dag? Overhodet ikke!

Men en kveld kjørte han meg opp i fjellsiden til en liten restaurant. Han spilte gitar for gjestene, og vi fikk vin på huset. Jeg husker latteren, musikken og følelsen av å være levende midt i alt det ukjente.

Ble det slutt? Ja, selvsagt og det var trist. Men hvorfor drukne i det som tok slutt, når minnene ble så gode? Livet består av små kapitler – noen korte, noen lange – og hver av dem lærer oss noe om å være menneske. 

Har du lest the 9 ways of being kind? #4 Practice gratitude - dette er så viktig. Det hjelper å skille de gode tingene ut fra miksa minner. Og da sitter man til slutt med et godt og varmt hjerte full av takknemlighet. Det er deilig!

Bilde: Illustrasjonsbilde

Historie: Gråter du?

Jeg er lærer og elsker å være det. Jeg elsker å jobbe med de som sitter stille og de som har lopper i blodet. Jeg blir så glad i menneskene jeg møter, foreldre og i kollegene jeg bygger relasjoner til. Men noen ganger er det også vanskelig.

Jeg husker en gang spesielt godt. Jeg hadde gjort alt jeg kunne for å følge opp et barn og det ble vanskelig. Jeg strakk meg så langt ... Kanskje for å "gjøre mitt beste" eller "være snill". Kanskje hadde den ene voksne hjemme også sin egen historie – en urett som de kanskje prøvde å rette opp ved å kjempe for barnet sitt på alle fronter.

Uansett, det ble for mye. Jeg fikk meldinger til seint på kvelden, og svarte så godt jeg kunne, men til slutt måtte jeg bare legge bort telefon og gå og legge meg. Da jeg våknet morgenen etter, ventet flere nye, lange meldinger. Jeg vil ikke gå inn på innholdet, men det var ikke veldig positivt for å si det slik. Jeg åpnet dem – og brast i gråt og falt sammen.
Kjæresten min, som nå er mannen min, fant meg sittende på gulvet, gråtende. Helt utslitt.

Det er ikke et godt minne. Men det er et viktig et.
For der finner vi grobunn for to av mine 9 Ways of Being Kind:
Velg ordene dine og Ta vare på deg selv. GRENSESETTING - det lærte jeg her. 

For var det greit å skrive slike meldinger til en lærer (eller til andre for den del) eller å sende så sent på kvelden? Nei, faktisk mener jeg at det var et stort overtramp. MEN: Var det greit å godta det? På ingen måte.
Å være snill handler ikke om å la seg overkjøre – det handler om å stå opp for seg selv og for andre på en respektfull måte. Og å sette grenser. Og å si ifra. Vi må si ifra når noe ikke er greit.  

Det er snilt å ha ryggrad. Det er snilt å sette grenser. 
Og noen ganger betyr det å si: “Dette er ikke greit.”

Bilde: Illustrasjonsbilde

Historie: Kraften i å gjøre håpet konkret

Noen ganger er livet litt hardt.
Da jeg ble gravid med mitt første barn, var det en sånn tid. Du vet hvordan man krysser av på skjemaet hos jordmor? Graviditet nummer: ___, barn nummer:___ Hos oss ble det Graviditet nr to – barn nr én. Vi hadde mistet vårt første barn i en “missed abortion.” Det var tungt.

På den tiden bodde og jobbet vi i Sverige. Da jeg ble gravid igjen, kom panikken snikende. Hvordan skulle jeg klare å ta vare på dette barnet som vokste i magen min? Fornuften i meg visste jo at jeg ikke hadde gjort noe galt gjennom første graviditet, men jeg kjente på en enorm skyldfølelse; Hadde jeg stresset for mye? Løftet for tungt? Tankene gikk i spinn. Alt jeg ønsket, var å dra hjem til Trøndelag. Til mamma og pappa, til tryggheten, til Rosenborg og trønderbart og trøndere. 

Datteren vår ble født i Norge. Datteren min og jeg flytta opp i ei lita bygd i Trøndelag: Flora. Vi - jeg og datteren vår - leide et lite hus på rundt 30 kvadrat hos verdens triveligste bonde, som så at ting nok ikke var helt enkelt for oss.
Mannen min og vi bodde i forskjellige land, men jeg visste at jeg ville være sammen med han. Jeg ville at vi skulle bygge et godt liv sammen. At familien vår skulle være samlet.

Midt i alt dette oppdaget jeg noe som for da var nytt for meg: SMARTe mål.
Jeg lærte at du ikke alltid trenger å se hele vegen – det holder å sette mål og å se det første steget. Jeg skrev ned fem mål. Jeg husker ikke alle, men jeg husker to:

• Jeg bor sammen med Lennart og våre to barn i et stort hus.

• Jeg er med å starte en montessoriskole.

Og vet du – vi klarte det. Den gangen hadde vi ett barn - en datter. I dag har vi to barn og bor i et stort hus i Selbu - ja, det er faktisk et pensjonat. Skolen jeg ville være med å starte ble også opprettet i fellesskap med et nydelig lokalsamfunn. Jeg var med i prosessen og jeg underviste der noen år før vi fant drømmehuset i en annen bygd i Trøndelag. Og i dag står jeg igjen med så mye, og det viktigste er nok at konkrete håp, kombinert med tydelige mål og små, tydelige skritt, kan forandre alt. Kanskje ser man ikke alle stegene, men når vi ser de første så er vi i gang!

Tro på deg selv – det er Way #9 i Grow from Kindness.
For godhet handler ikke bare om å løfte andre, men om å tørre å tro at du selv også kan reise deg – og skape det livet du lengter etter.

Bilde: Ann-Hege Farstad

Historie: Vi e konga (DDE som støttespiller!)

Man blir takknemlig for det man tar for gitt når man ikke har det lenger - eller er langt unna.
Jeg har bodd i Tromsø, i Tønsberg, i Sverige og i Italia. Jeg har også vært noen uker sammenhengende som faculty ved en montessorilærerutdanning i USA.
Og ved alle disse anledningene har jeg savnet Trøndelag.

Språket, først og fremst – men også tralten, rytmen og tempoet her.
For det er nok sant at vi trøndere kanskje er litt... trege? Ikke late, men vi liker å nyte. Vi tar oss tid til å stoppe opp. Vi setter pris på en kopp kaffe, en karsk, eller – ja, for jeg er kanskje litt mer jålete – et glass vin eller en kopp grønn Pukka-te.
Gledene er små, men ekte. Vi kan kunsten å kose oss.
Tiden går litt saktere her – i hvert fall på bygda.

Jeg vet ikke om det virkelig er sånn, men da jeg hastet gjennom brosteinsgater i Italia, omgitt av folk som snakket fort og gestikulerte enda raskere, eller møtte en nordlending som sa “hestkuk” i annenhver setning (det var kanskje ikke alle, men én gjorde det i hvert fall!), fikk servert enorme biffer i USA eller hørte om den norske 17. maifeiringen på Svensk radio – ja, da savnet jeg Trøndelag.

Men jeg er løsningsorientert.
Så, de dagene jeg helst ville pakke kofferten og flytte hjem, reiste jeg meg opp, satte på DDEs “Vi e konga” på full guffe – og sang av full hals og danset vilt!
Jeg fikk noen rare blikk fra dem jeg bodde med, men det brydde jeg meg ikke om. For akkurat da kjente jeg det: Uansett hvor i verden jeg er, så bærer jeg Trøndelag i hjertet.

For noen ganger savner vi noe som gjør at vi kjenner hvor takknemlige vi kan være. Nå tar jeg nok trøndersk for gitt - igjen. Men når jeg tenker tilbake på savnet og de tunge dagene, også hører noen snakke vår klingende dialekt, da blir jeg varm om hjertet og kjenner takknemligheten bre seg i brystet.

Bilde på siden: Modellab

Bilde under: Balstad pensjonat